Dansecrewet

Dansecrewet

torsdag 21. september 2017

Når er en gammel hund for gammel?

Når er egentlig en gammel hund for gammel, og når bør man la den slippe? En problemstilling man av og til har lest om, men ikke orket å ta inn over seg. Men plutselig er man der, og må innse den harde realitetet at man har en hund som nærmer seg 13 år, og at dette er tanker som må tenkes.

Jeg har alltid ment at "så lenge det er livskvalitet...". Men det er ikke alltid lett å vite hva som er livskvalitet for en hund. Hvor lenge veier de gode dagene opp for de vonde? Og når er det vonde dager? En hund som plutselig stopper opp midt på gulvet og ser helt "lost" ut - har han det vondt?

Han er selvfølgelig sjekket hos veterinær og det han har av plager er mest sannsynlig aldersrelatert. Han har tidligere fått noe medisinering, men det tålte han dessverre ikke, og det ble bare mer plagsomt for ham. Så vi prøver nå uten medisiner, og det ser ut til å gå bra. Siste halvåret har vært litt opp og ned, men han kan fremdeles glimtet til med lekelyst og treningslyst. Men det blir sjeldnere og sjeldnere, og han sover jevnt over mye mer enn før.

Denne sommeren har vært litt opp og ned og noen dager har han vært veldig "rar". Han trives vanligvis veldig godt på campingen. På varme dager ligger han kjølig og godt i spesialbygd hundehus på plattingen. I år har han av og til ikke klart å roe seg, har villet inn, men ikke alene. Stått og ventet i døråpningen til vi har kommet og vært med ham.

Matlysten er av og til dårlig, og han har problemer med mage og oppkast. Vi har prøvd senior fôr, men det ville han ikke ha. Han spiste heller Bella's unghundfôr og Bella spiste seniorfôret... Ingen god løsning, så vi gikk tilbake til vanlig voksenfôr. Nå bløtes det litt og tilsettes litt våtfôr, for han begynner å få problemer med tennene. Hos mennesker sier man jo at det eneste som trekker seg oppover når man blir eldre er tannkjøttet, men hos hunder er det motsatt. Hos hunden vokser tannkjøttet med alderen, og hos Buster er det nå bare små deler av tennene som fremdeles er over tannkjøttet.

I tillegg ser vi jo at han har fått problemer med bevegeligheten. Han har problemer med å sette seg, og bruker lang tid for å komme ned. Av og til står han midt på gulvet og ser "svak ut" i bakdelen.

Buster har alltid vært en selvstendig kar med egne, sterke meninger. Dette har ikke alltid passet inn med det faktum at Wheaten Terrieren trenger mye pelsstell. Kombinasjonen av usikker, utrenet eier, sta Terrier og mye pelsstell og klipping har ikke vært helt optimalt - og vi har hatt våre kamper på klippebordet. På sine eldre dager har han i tillegg blitt hårsår, og er veldig redd for ører og poter. Derfor har han de siste par årene blitt klippet helt kort hos veterinæren. Full "fest" med dop, klipp, ørerens og kloklipp ;) Så slipper han i hvert fall å bli plaget med dette ubehaget på sine gamle dager.

Og så har han jo blitt en gretten, gammel gubbe med sære meninger... Det er mye klaging på kvelden, men dette har jeg funnet ut må være innlært (fra han en periode hadde noe smerter) og at han bare vil ha litt oppmerksomhet. Når han får litt oppmerksomhet og et teppe over seg, roer han seg som regel. Han vil gjerne være i nærheten av oss - men ikke alt for nære. Han har ganske stor intimsone og hopper til og bråker om noen kommer for nær. Kan jo skremme vannet av de fleste og det er ikke hyggelig når gjestene omtrent får hjertestans.

Det er jo også andre aspekter ved det å ha gammel hund. Av og til går hensynet til Buster ut over hva jeg klarer å gi Bella av trening og turer. Så langt tror jeg ikke hun lider noen nød, men det er mye planlegging og organisering for at begge skal få sitt. Det blir mange rusleturer på Busters premisser, og så prøver jeg å få til noen "ordentlige" turer med energibomba Bella innimelom.

Det som nok kommer til å veie tyngst på vektskålen er at vi ikke kan ta noen sjanser når det gjelder barnebarnet Marcus. Når han etter hvert begynner å stabbe og gå, må han skjermes for Buster - og omvendt. Små barn som kommer brått på er ikke noe for en hund som bjeffer til bare noen kommer nær ham. Og da kommer livskvaliteten sterkt inn. For en hund som elsker å være midtpunkt og å være med på alt som skjer, er det ikke gøy å bli "bortvist" når det kommer besøk. Han klarer ikke å roe seg om han blir satt på et annet rom og det blir mye mas og bråk, og en veldig negativ opplevelse for alle.

Dette er vonde, men nødvendige tanker. Enn så lenge, tar vi en dag av gangen og koser oss så lenge vi kan. Jeg skal gjøre mitt beste for at du skal få en fin alderdom Buster-gutten 💓
 
Staselig kar, med lugg og skjegg :)

Fremdeles staselig kar, med praktisk "gammelmanns-klipp" :)

4 kommentarer:

  1. Vondt og slitsom tid når hundene blir gamle eller ikkje har det bra. Vi mista vår Atillus i sommer, nesten 13 år gammel. Det kom så brått og uventa på oss men er veldig glad for at vi slapp å "velge" det for han. Veit jo at alderdommen ville innhente han snart og at det kom til å bli vanskelig å ta eit valg den dagen det var nok.
    Elles har du nok strekt deg langt og gjort det så bra som mulig for gutten i alle år. Kos deg siste tida du ha med Buster <3
    Sender deg trøsteklem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Eva <3 Det er heldigvis ikke en avgjørelse jeg føler jeg må ta den aller første tiden. Men må jo følge med på formen, og gjøre det som er best når den tid kommer. Håper på mange fine stunder en god stund til <3 Veldig trist når de plutselig blir borte, som med Atillus. Men som du sier, det er jo godt å slippe å ta valget. Det viktigste er at de slipper å lide, tenker jeg. Nok må være nok <3 Og så må man ta vare på alle gode minner <3

      Slett
  2. takk for at du deler. Viktig å ha gjort seg opp noen tanker om dette, men det blir jo aldri som man har tenkt.. Du vet nok når det er på tide. Men som du selv sier ; det er ikke ennå!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo tanker som kommer når hunden begynner å bli godt voksen... men neida, ikke ennå... <3

      Slett