Dansecrewet

Dansecrewet

fredag 6. mars 2015

Den vonde avgjørelsen


Det er så stille og tomt i huset, og det er så vondt å komme ned om morgenen. Ingen Bonso i kroken sin som kommer  logrende for  å si god morgen, ingen som vil kvalitetssikre frokosten min, ingen som ivrer rundt meg og lurer på  om det ikke snart er hans tur for litt mat.

Det har vært en grusom tid, fra jeg ved juletider innså at det måtte gå denne veien. Det har vært oppturer og håp, for så å gå på trynet i kjelleren igjen. Jeg ville så veldig gjerne hjelpe ham, men jeg måtte til slutt innrømme at problemene ble for store og mange. Verdens herligste fyr når det var ro og fred og han var trygg, men det skulle så lite til før det bikket over. Vi jobbet og vi jobbet, det var stadig nye utfordringer. Jeg orker ikke å gå i detalj, men det ble så mange utfordringer etter hvert at jeg måtte innse at det ble for stort ansvar å ha ham. Stress, redsel for stadig nye ting, lydfobi, ressursforsvar...
Unormale og voldsomme reaksjoner som kom som lyn fra klar himmel.
Dessverre for lett for å bite, heldigvis ikke veldig alvorlig, men vi kunne ikke vente på en eventuell katastrofe. Det var dette, samt hans redsel for så mange ting og situasjoner som til slutt ble avjørende. Jeg hadde så vondt av ham. Det ble timer hos adferdskonsulent og to veterinærer, og det har vært en lang prosess hvor jeg har gått mange runder med meg selv.

Jeg hadde så mange planer, og det var så mye som gikk den rette vegen. Vi fikk jo til så mye, og det er så vondt at dette ikke var nok. En frisk hund, akkurat fylt 3 år. Min beste kosegutt, pelsterapeut, turkamerat og treningskompis. Tjo og hopp og full av liv og energi.  Så lettlært og utrolig morsom å jobbe med, og så klarer jeg ikke å lære ham at verden ikke er farlig :( Det var skumle folk, farlige lyder, blinkende lys..Han ble etter hvert en tikkende bombe, som vi ikke visste når ville gå av neste gang. Som  falt ut når det ble for mye for ham. Som jagde bort de han syntes så skumle ut. Som kontrollerte og skremte bort de som kom på besøk til oss... En godgutt som ikke taklet livet :(

Man ser jo for seg at man til slutt skal si farvel til en gammel venn, trett av dage - ikke en ung gutt med hele livet foran seg. Men jeg må tenke på at jeg gjorde det jeg kunne, og så må vi ta vare på de gode minnene. Hvordan ville livet hans blitt, i en skjermet tilværelse - han ville jo aller helst være nær oss og med på det som skjedde. Han ville fått for mange begrensninger og ikke det hundelivet han fortjente.

Selv om dette har vært en helt for j.... avgjørelse å ta er jeg trygg på at den tunge avgjørelsen var den rette, både for ham og oss.

Men tankene om det var noe mer jeg kunne gjort for ham vil nok alltid komme snikende innimellom. Kunne jeg... Burde jeg.... Hva hvis... Hva hvis ikke... Men det blir bare spekulasjoner og jeg vet jeg har gjort alt som har stått i min makt for denne hunden. Og hans nervøsitet og redsel for alt og alle var det vanskelig å få bukt ned. Men kjære Bonso, du har vært min store læremester og den som fikk meg interessert i å lære mer om adferd og hund generelt. Resultat instruktørkurs og mange interessante forelesninger og seminarer og snart oppstart av egen hundeskole.  Så tusen takk! Og tusen takk for alle gode minner!

2 kommentarer:

  1. Jeg har fulgt bloggen din en stund fordi jeg selv har en Lagotto, og det gjør veldig vondt å lese om den tøffe beslutningen du har måttet ta. Men du får trøste deg med de gode minnene og alt det positive som har kommet ut av dette. Lykke til med egen hundeskole!

    SvarSlett
  2. Hei! Tusen takk! Og så koselig at du følger bloggen min :) Ja, det er heldigvis gode minner i fleng, og det er de vi kommer til å huske. Det er jo aldri kjedelig med en Lagotto i hus ;)

    SvarSlett